Tirsdag 9. juni 2026 la Riksrevisjonen frem sin undersøkelse av de kommunale helse- og omsorgstjenestene til eldre. Dommen er «kritikkverdig», det nest strengeste nivået Riksrevisjonen kan gi. Konklusjonen er knusende i sin enkelhet: kommunene planlegger ikke systematisk for fremtiden, tjenestene er i liten grad dimensjonert for veksten i antall eldre, og det er reell risiko for svikt.
For dem som følger feltet, er dette ikke nye toner. Det er den samme beskjeden, gjentatt.
Tallene bak dommen
Riksrevisjonen har kartlagt 60 kommuner og deres planlegging for årene som kommer. Funnene er nøkterne, men tydelige. 16 av 60 kommuner, nær hver fjerde, har ikke oversikt over hvor stort det fremtidige behovet for sykehjemsplasser, omsorgsboliger eller ansatte vil bli. Kun to kommuner har tallfestet hvor mange institusjonsplasser og ansatte de faktisk vil trenge. Sytti prosent oppgir mangel på tid eller ressurser som årsak til at planleggingen uteblir, og én av tre mangler kompetansen til å gjøre arbeidet.
Samtidig haster det. Siden 2006 har Norge fått rundt 350 000 flere innbyggere over 67 år, og om bare sju år vil antallet over 80 år ha økt med 50 prosent sammenlignet med 2024.
«Eldrebølgen er her nå, og norske kommuner er ikke forberedt», sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til NRK. Han advarer om at den manglende planleggingen «kan få alvorlige konsekvenser» for innbyggerne.
Verdt å merke seg: Riksrevisjonen påpekte det samme allerede i 2018. Den samme advarselen er altså snart åtte år gammel.
Det vi vet, og det vi ikke gjør
Her ligger kjernen. Problemet er ikke at vi mangler kunnskap om dette.
Helsepersonellkommisjonen slo fast at vi blir færre ansatte per pasient, og at vi ikke kan ansette oss ut av krisen. NOU-en «Den nye velferdskommunen» kom nylig med samme budskap. Nå føyer Riksrevisjonen seg til rekken av advarsler.
Martin Ekran, direktør for helse og mestring i Halden kommune, setter ord på frustrasjonen i et innlegg på LinkedIn:
«Vi snakker om innovasjon, men vi organiserer oss for bevaring.»
Han peker på det mange i sektoren kjenner igjen: Pilotsyke, manglende kraft til å skalere, og de samme siloene år etter år. «Det handler ikke om mangel på kunnskap lenger, det handler om mangel på gjennomføringskraft og politisk mot til å prioritere hardere», skriver han.
Veien videre
Det er fristende å lese rapporten som nok en bekreftelse på at situasjonen er håpløs. Det er den ikke. Men den krever noe annet enn flere rapporter.
Riksrevisjonen anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet følger tettere opp at kommunene faktisk dimensjonerer tjenestene, skaffer bedre kunnskap om kvaliteten, og setter statsforvalterne bedre i stand til å hjelpe kommunene i planarbeidet.
For oss som jobber med velferdsteknologi, er poenget velkjent: teknologien er ikke svaret alene. Den er kanskje 10 til 20 prosent av løsningen. Resten handler om organisering, endringsledelse og evnen til å ta en vellykket pilot videre til faktisk drift.
Eldrebølgen kommer ikke. Den er her. Spørsmålet er ikke lenger om vi vet nok, men om vi tør å omstille oss raskt nok.
Godt samsvar med våre funn i Velferdsteknologiundersøkelsen 2026
Riksrevisjonens funn stemmer godt overens med det vi selv fant i Velferdsteknologiundersøkelsen 2026 – som vil bli publisert i august.
På spørsmål om de største hindrene for å lykkes svarer to av tre tid, nesten seks av ti økonomi, og halvparten kompetanse. Det er i praksis det samme bildet Riksrevisjonen tegner: viljen finnes, men hverdagen spiser opp rommet for å planlegge og gjennomføre.
En enhetsleder i hjemmetjenesten i en kommune med mellom 25 000 og 50 000 innbyggere oppsummerer det som er hinderet fra å lykkes: «Ha tid til å jobbe mer med dette, det skal utføres i tillegg til de oppgavene jeg allerede har.»
En ansatt i en velferdsteknologi-spesifikk rolle i en kommune med over 50 000 innbyggere, svarte dette hva vedkommende ville ha endret i dag: «Gå tydeligere fra prosjekt til drift».
Når arbeidet med omstilling legges på toppen av en allerede full arbeidsdag, blir resultatet akkurat det Riksrevisjonen beskriver. Ikke fordi kommunene ikke vet, men fordi de ikke har rigget seg for å handle på det de vet – og fordi de ofte ikke evner å ta en pilot over i varig drift.
Abonner på våre artikler
Vi sender deg bare artikler og innhold vi produserer og publiserer her.